Norge og Kyotomekanismene
Norge overførte tankene om kvotehandel og annen bruk av markedsmekanismer inn i forhandlingene om FNs klimakonvensjon og senere i forhandlingene om Kyotoavtalen. Slike fleksible mekanismer møtte først motstand fra EU. Men USA, som selv hadde erfaring med omsettbare svovelkvoter for kullkraftverk på nasjonalt plan, lot seg etter hvert overbevise. Sammen med Norge ble USA en pådriver for de såkalte fleksible mekanismene i Kyotoavtalen. EU ga etter hvert sin tilslutning til dette og Kyotoavtalen åpnet dermed både for (1) handel med klimakvoter, (2) klimatiltak i utviklingsland og (3) samarbeidsprosjekter mellom industriland, kjent som Kyotomekanismene.
Dette omfatter:
-
kjøp av utslippsrettigheter fra andre industriland med en nasjonal kvote (Emission Trading - kvotehandel),
-
finansiering av godkjente prosjekter for utslippsreduksjoner i utviklingsland (CDM – Clean Development Mechanism, den grønne utviklingsmekanismen), og
-
finansiering av godkjente utslippsreduserende prosjekter i andre industriland (Joint Implementation - felles gjennomføring).
Kyotoprotokollen åpner også til en viss grad for at tiltak innen skogbruk og arealbruk kan brukes til å oppfylle forpliktelsene til utslippsreduksjon. Internasjonal luft- og skipstrafikk er ikke inkludert i Kyotoprotokollen.