I år 2000 sto Forskningsparkens byggetrinn II ferdig. Med et nyopprettet mediesenter i bagasjen flyttet Universitetet i Oslo inn på 5200 kvadratmeter, og ble med det Forskningsparkens største leietaker.

 

Utvikling av internett, ikke minst kommersialiseringen av det, ble en viktig milepæl i Forskningsparkens historie. 1990-tallets karakteristika ble på mange måter et springbrett for den videre utviklingen utover de neste to tiårene. Med fremveksten av internettselskaper, vokste investeringsviljen og ga grunnlag for vekst i Forskningsparken utover på 2000-tallet. Utviklingen ga dessuten et konsept for Forskningsparkens byggetrinn II, nemlig et mediesenter.

 

UNIVERSITETS UTREDNING
Universitetet i Oslo ønsket å vurdere muligheten av å samle den spredte medievirksomheten på universitetet. Det var Hanne Dirdal, informasjonsdirektør ved UiO i to perioder på 1990-tallet, som ledet utredningsprosjektet.
- For mange var nok den nye medievirkeligheten med digitale medier ganske utydelig, sier Dirdal. - Det var et felt mange beslutningstakere ikke visste eller mente så mye om. Til grunn for prosjektet lå først og fremst et ønske om å effektivisere og får mest mulig ut av de produksjonsressursene som fantes.

 

NYTT OG UKJENT
Informasjonssamfunnet som vi kjenner det i dag, lå fortsatt langt inn i fremtiden ved inngangen til 1990-årene. Kommersialiseringen av internett var i støpeskjeen. Oslonett, som flyttet inn i Forskningsparken med én ansatt i 1993, ble på mange måter starten på internettbølgen i Norge. På samme tid var Universitetet i Oslos medieaktiviteter som web, film og nye former for fjernundervisning spredt, og mediefaglige forskningsressurser fordelt på to fakulteter. Også forelesningsformen var i endring. For en stor del, var det enkeltpersoner i de forskjellige miljøene som engasjerte seg i de nye formidlingsformene og den nye teknologien. Men sentralt på universitetet ble en prosjektgruppe satt sammen for å se på mulighetene som lå i å samle disse ressursene.

 

SAMLING I MEDIESENTER
- Prosjektgruppens mening var at Universitetet i Oslo både kunne og burde ha en viktig rolle i utforskningen av nye medie- og formidlingsmuligheter, sier Hanne Dirdal. - De som jobbet på produksjonssiden og som utgjorde prosjektgruppen sammen med meg, kjente det nye medielandskapet og hadde visjoner. Vi så en samling av produksjonsressursene som en kjempemulighet for UiO til å ta en ledende rolle innen utvikling og forståelse av nye medier. Resultatet ble en anbefaling om et felles mediesenter med plass for både produksjon, forskning og interaksjon mellom forskere og produsenter.
Universitetet tok utfordringen. Prosessen med å skape det som i dag er InterMedia startet.

 

INN I FORSKNINGSPARKEN
Med den endelig beslutningen om å opprettet et mediesenter, kom lokaliseringsspørsmålet opp. Universitetet trengte mye plass – og det fikk de i Forskningsparkens byggetrinn II. 15. juni 1998 ble leieavtalen med Universitetet i Oslo underskrevet. 5200 kvadratmeter av byggetrinn II var dermed sikret gjennom avtalen. Dermed var det grunnlag for Forskningsparken å gå videre med byggeplanene. To år senere sto det nye mediesenteret klart, med blant annet InterMedia og Institutt for medier og kommunikasjon, og med nærhet til Institutt for informatikk.